Etter at grensene til de tidligere kommunistlandene ble åpne, sendte vi alt vi kunne få tak i av mat, klær og andre hjelpemidler for å dekke den bunnløse nøden som ble åpenbart. I dag er situasjonen noe annerledes ettersom flere av landene har utviklet seg, men det betyr ikke at nøden er avskaffet. Tvert imot. Selv om mye er blitt bedre, er det veldig mange, særlig i landsbyer i utkantstrøk, som faller helt utenfor, og om mulig er blitt enda fattigere. Dette gjelder ikke minst den store folkegruppe av sigøynere i Ungarn, Romania, Slovakia, Ukraina og andre land. Mange har en livskvalitet som er helt ufattelig og ukjent for de fleste i vest. Sigøynerne sitter så fast i sin destruktive kultur, og er så diskriminert at det er meget vanskelig for dem å komme seg opp til en verdig livsstil. De trenger det frigjørende evangelium, men de trenger også oss som venner og medmennesker som kan legge ting til rette for dem, slik at de får utviklingsmuligheter. Og her har vi store muligheter gjennom våre prosjekter. Men dette betyr en forandring i måten vi jobber på. Derfor har vi delt hjelpesendingsprosjektene inn i to grener - direkte nødhjelp- og hjelp til selvhjelp. Våre prosjekter har skapt rike frukter og har bidratt til at mengder av mennesker er blitt løftet opp og har fått  sine liv totalt forandret. Måten vi arbeider på høster stor anerkjennelse hos myndighetene der vi er engasjert.

Vi lever i verdens beste velferdssamfunn. Vi har systemer og ordninger som dekker alle krisesitasjoner som mennesker kan komme opp i. I flere land i øst, har de ikke fått bygd opp et akseptabelt offentlig sosialt nettverk. Dette gjør at heldige og vellykkede ressurspersoner utnytter mulighetene og blir rikere, mens veldig mange blir henført til et helt uverdig liv i den ytterste fattigdom. Folk flest er ikke klar over hvor ille det er mange steder, og myndighetene i de forskjellige landene er heller ikke interessert i å brette dette ut. Fasadene kan se fine ut, men bak kullissene fins det tilstander som virker både skremmende og uvirkelige. Vi møter mennesker som lever i søppel og søle, i jordhuler og grisehus. Selvfølgelig trenger slike mennesker hjelp til selvhjelp, men først må vi gi dem klær og andre livsviktige ting som de trenger for å kunne leve et normalt liv.

Det er fantastisk å oppleve hvordan evangeliet forvandler mennesker og gir dem framtid og håp. Men dette er ikke nok. De trenger  hjelp til å bygge opp et nytt liv med en ny livstil som løfter dem opp og gjør dem til gode samfunnsnyttige borgere. I tillegg til våre skole- og undervisningsprosjekter, må vi også forsøke å bidra til at de kan få seg fast inntekt. Det er stor arbeidsledighet i Ungarn og andre østland. Særlig blant sigøynerne er problemet enormt. De har ikke kultur for å satse verken på utdannelse eller fast arbeide. Dessuten er det nesten umulig for sigøynere, som ønsker det, å få seg jobb på grunn av diskrimineringen og spenningen mellom dem og flertallbefolkningen. I vår strategi for å drive misjon og hjelpearbeide, ligger at vi må jobbe på tre plan dersom vi skal lykkes. Vi må tenke åndelig, mentalt og praktisk. Det vil blant annet si at vi også må hjelpe, og legge til rette for dem vi jobber blant, slik at de får utviklet ærlige og samfunnsnyttige arbeidsplasser. En del av de stadige sendingene østover går således til fretex-lignende gjenbruksbutikker blant sigøynere. Her satser vi på mennesker som har utvist en positiv etisk utvikling. Dette er et ”vinn - vinn” prosjekt. Gjennom disse utsalgene får sigøynere utviklet ærlige positive arbeidsplasser, de kan forsørge sin familie, og blir et eksempel for andre av sitt folk. I tillegg er de med på å skaffe rimelige klær og andre ting til dem som trenger det. Og på toppen av dette, kan de, om de er dyktige, også bidra til et bidrag til transport- og administrasjonsutgiftene for å få sendingene til Ungarn.

Vi har i en årrekke hatt en avtale med hjelpemiddelsentralen i Rogaland og andre institusjoner i Norge. derfor har store deler av innholdet i trailere som blir sendt østover til Ungarn, Slovakia og Ukraina bestått av handikapp- og sykehusutstyr. Det meste av dette har havnet på forskjellige institusjoner, mens noe av utstyret gått direkte til handikappede som ingen muligheter har til å skaffe seg hjelpemidler. Det er ufattelig at disse landene kan være så totalt tilbakestående når det gjelder institusjoner og utstyr for handikappede. Mange steder har de nesten ingen ting, og det fins ikke penger til innkjøp. Mihály Kogan er leder for det største instituttet for handikappede og utlevering av utstyr i Ungarn. Vi har et meget godt samarbeide med ham, og han har vært i Norge og besøkt blant annet NAV hjelpemiddelsentral i Stavanger for å få impulser.  80 % av utstyret de disponerer er kommet fra Norge gjennom Aksjon for Håp. De har et eget verksted hvor de reparerer feil som det blir alt for kostbart å fikse i Norge på grunn av de høye lønnsomkostningene. I tillegg fikser de på utstyret, plukker litt her og der, og tilpasser  det etter behov. Myndighetene i Ungarn er meget positive og glade for alt arbeidet vi driver, og har gitt institusjoner mulighet til å bidra med å sponse fraktutgiftene fra Norge.